TEASER

DEL 4 (Utdrag fra En Hyklers dagbok og Stjerneklare tanker)

«Din oppgave er ikke å søke etter kjærlighet, men å finne og bryte ned alt du har bygd opp av motstand fra å ta den inn i hele deg ...»

-Rumi-

12 TIL 13 SEPTEMBER

September 2010; Skulle ut på en lang sykkeltur. Virkelig lang. Kom aldri tilbake igjen. Ikke som den jeg var da jeg satte meg på setet, og tråkket raskt og bestemt i retning nostalgien. Tygget på ord. Nostalgia på italiensk, betyr noe av det samme som yearning på engelsk. Hadde fått meldinger på telefonen fra min Italienske elsker med nettopp dette ordet - mange ganger. Gjorde meg alltid myk. Det er egentlig et gresk ord. Slapp hendene fra styret. Bakken var bratt. Smilte! Nostalgi. Nostos. Homeros, vestens Homer, en av de største greske poetene fra antikken, brukte ordet med mening fra algos. Smerte. Seinere, på 1700-tallet, brukte en legestudent ordet til å beskrive en følelsesladd tilstand leiesoldater kan ha vært i da de kjempet hjemmefra.

Tråkket og tråkket. Visste akkurat hvor jeg skulle, og hadde derfor en eksplosiv fred- og uro i kroppen. Framtiden var splittet i to … Det dramatiske veiskillet var like der borte, og hadde instinktiv tidsfrist til morgengry. Trengte sårt en umenneskelig kraft for å, ikke ta det riktige valget, men å forbli i det. Akkurat i dette var det kun enten - eller. Det hersket ingen tvil om hva som var riktig, men det virket håpløst.

I ryggsekken lå en sigarettpakke. I den var en joint. I skoen lå en 10 grams pose med kokain. Jointen skulle fordufte i vinden på ei fjellhylle høyt over havet. Kokainen jeg hadde i en hemmelig lomme i skoen, hadde jeg skaffet som det sterkeste symbol jeg kunne oppdrive. Symbolet som symbol på alt det destruktive mennesker kan bedrive: Flukt, falskhet, ansvarsfraskrivelse. Nå var det kun én av de to retningene for meg i framtiden; Tilstedeværelse med verdens beste mennesker, eller å fortsatt omgi meg med mennesker som såret meg helseløs. Høres det enkelt ut? Mulig, men dette betød for meg - liv eller død.

Det var ikke aktuelt å leve et liv med samme feil mine foreldre hadde gjort. Da valgte jeg heller døden. Dette oppgjøret skulle tas nå. Dette var det endelige slaget, og jeg er ikke en person som tar lett på det jeg vet er tett på UMULIG å gjennomføre. Arv og miljø er noe av det seigeste som finnes blant mennesker. Det er alt for mange mennesker som sier at de skal forandre. I tilfellene av arv og miljø, handler det om å forandre noe som man selv aldri valgte. Til og med generasjonen før din vet ikke hva de har dratt med seg og (garantert) ufrivillig videreført, og derfor er kampene om å bryte disse onde sirklene langt på vei som en uløselig gåte.

Kokainen, altså symbolene forkledd i pulver, skulle forsvinne utfor fjellene. Dette som et tegn på at jeg hadde det som måtte til for å virkelig bryte med arv og miljø – dersom jeg ikke klarte å overbevise meg selv om dette, skulle kokainen få meg høy nok til at jeg stupte utfor fjellene. Var ikke tøff nok til å ende mitt liv, sånn helt av meg selv. Det var for sterke signaler om at jeg skulle bli. Tålmodighet. Hold ut denne dagen og kvelden. Fra nå av blir det aldri noe imellom. Jeg blir aldri en bitter spissborger som av og til er glad, av og til tar seg en krampaktig fest, er utro og forsvinner inn i sitt A4-ekteskap igjen - med skam og lovnader om å bli bedre. Helt fram til neste gang, for så å til slutt rakke ned på alle rundt seg, av og til føle seg levende, av og til verdifull, av og til i stand til å ta ansvar for egne tanker og handlinger. For en egoistisk og bortkastet tilværelse? På lik måte som at jeg aldri skal være et menneske, en mamma, et medmenneske med blasse pille-blikk, ei som flykter fra ambisjoner og drømmer, fra problemer og angst – med noe som skaffer MER problemer og angst. Nei! Jeg skal være klar og våken, jeg skal være et fyrtårn for mitt barn, og for meg selv. TENK alle de gode ringvirkningene som kommer av dette? Å kunne bidra med masse styrkende til samfunnet - dét er jo FANTASTISK?

Men for en kamp å komme dit når så mye inni meg er knust. Null tillit til familie. Null tillit til alt og alle som burde kjennes som en trygg havn. Alle jeg virkelig har stolt på, er døde.

Når de fleste innser hvor håpløst det virker å bryte løs, sier de; «Nei, men det er annerledes for meg, for jeg har opplevd så mye tøft. Jeg har ikke noen å stole på.»

Nøyaktig samme tanker er det som gjør at dette endelige oppgjøret river meg i to. Det er ikke SJANS for at jeg stagnerer. Jeg ser jo hvordan de som stagnerer lider av angst og usikkerhet, og hvordan det begrenser alt sunt. Hvordan det preger oss som står rundt. Det er et helvete.

Men hvordan komme dit? Hvor jeg er klar og våken, og fri fra andres angst. Angsten deres som hemmer mitt liv. Vil kun ha et slikt liv. KUN, og om ikke jeg er overbevist – før midnatt – om at jeg klarer å få det livet til, ender jeg alt. At jeg skal begrense barnet? Nei, nei, nei! Tar heller svalestup utfor klippen. Sverger. Sverger ... Ja, jeg sverger!

Tråkket på i oppoverbakker, slapp hendene fra styret i nedoverbakker - som ellers i livet …

Bråbremset. Grusen spant i alle retninger. Låste sykkelen til et tre. Trekronen bøyde seg over meg, gransket meg;

«Hvoooor lenge skal du være boooooorte?»

Stemmen var liksom satt sammen av hundre forskjellige.

«Du skal jo bare stå der uansett!»

Kjente for å beklage for den nebbete tonen, men føyk i retning mot den velkjente stien. På grensen mellom skogen og sivilisasjonen speidet jeg i begge retninger. Tok meg inn i det tette terrenget - mellom kratt og trær forsvant jeg.

Greinene pisket huden. Noen av klorene hovnet opp og ble hvite før det piplet frem en rad av små perler av bloddråper. Likte det. Tilstedeværelsen. Hvitveisen humret da jeg smatt opp fjellhyllene. Visste nøyaktig hvor jeg skulle plassere den ene foten før den andre, hvor hendene skulle gripe for å ta meg lett som ei gaupetispe opp den bratte veggen. Her hadde jeg tatt meg selv opp og ned – mange ganger. Stanset da jeg var kommet halvveis, kikket meg over høyre skulder. Hørte min egen barnelatter i stråene som vaiet i ettermiddagssola der nede. Havet ble mørkere for hver fjellhylle jeg passerte, vinden litt modigere.

Her! Det måtte ha vært 6 år siden sist. Da jeg tok med meg en kis for å bade, grille, bli gyllen, elske … Han var den første kjæresten jeg hadde tatt med meg hit. Følte han seg spesiell? Var han den typen? Neppe. Derfor kunne vi aldri forbli. Det her er hellige steder som må forståes både med- og uten ord. Om ikke er det for store forskjeller.

Det var storebror og jeg som fant den lille oasen. På en av våre utallige skogsturer. Kunne tydelig se oss for meg da vi stoppet opp - bare gliste. Uten ett ord. Begge hadde visst, i samme hjerteslag, at vi mange ganger kom til å skatte og ære denne plassen. Vi hadde stått akkurat her hvor føttene mine nå hvilte. Hørte brors spøkefulle sang mellom de mørkegrønne grantrærne. Han hadde diktet ei vise om ei av mors venninner.

«Guuuuuuriii, Guuuuuuriiiiiiiii – med det store hoooodet!»

Om og om igjen. Teksten var jo basert på en sann historie ... Vi lo så kraftfullt at stiene spredte seg av seg selv. Da jeg tidvis ertet ham kjærlig med minnene jeg hadde så kjært, nektet han alltid for at det var han som hadde diktet. Det sårbare smilet hans fortalte meg at det var for flaut. Tok meg selv i nakken da jeg kom på at han rødmet bare han skulle løfte telefonrøret. I en stille, men tydelig respekt, lot jeg det passere som noe uløst for lytterne.

«Det er vel den livlige fantasien hennes, tenker jeg.»

Irriterende og sårende kommentarer, men disse myke, myke minnene mellom bror og jeg; Kjælte med dem som om de var silkehud på valpemager.

Blikket surfet seg en tur over bølgene, og festet seg i ei forlatt snekke. Den lå der og duvet i den ensomme bukta. Nydelig. Olja tre og havsturkise kalesjer. Skulle senke meg ned i den samtidig som sola forsvant.

Fingrene fomlet febrilsk og utålmodig på lårene. Det ble kaldere, skumringen tok kommando over bukta. Sekunder senere var jeg på potene igjen, smygende, sakte nedover skyggefjellet. Solen hadde startet kveldsbadet. Steinene var løse. Hoppet fra den ene til den andre. Risikerte død eller dukkert. At den var kostbar, gjorde meg enda mer fokusert på å ta meg bort til den. Vasset utover. Var blitt våt opp til hoftene, og det var deilig.

Hendene grep fast i rekka, og med et byks skjøv jeg meg opp i båten. Tempoet jeg forsvant i gav fra seg et skarpt skvulp, som spredte seg som små ekko over steinrøysa. Slik som når ørreten en stum sommerkveld skyter opp og forsvinner like raskt. Bare ringene er beviset på hvor lyden kom fra.

Snekka lå vindskjev. Aldri om jeg kunne slappe av i den posisjonen. Så meg rundt og fant et par puter som støttet opp under den venstre rumpeballen. Stabilt. Sparket opp benene i en hvit, slitt plastikkstol. Det lange, utemmede håret samlet jeg som en foss nedover høyre skulder, den venstre handa hvilte kjent i nakken, fingret med babyhårene som gjemte seg i nakkegropa … Mysende mot den smilende aftensolen kjente jeg meg varm og entusiastisk.

Rødmende lirket jeg fram jointen og lighteren. Det hadde jeg tidvis gjort fra jeg var tretten. Aldri hadde jeg akseptert det og det gikk flere år mellom hver gang. Satt slik lenge. Nøt min aller siste kveld på jord.

Mørket listet seg fram som streken over stunden, skulle samme vei tilbake, og det var blitt bekmørkt! Den lille gloa og stjernene var alt jeg så. Intuisjonen drev meg videre. Det var synd for jeg trivdes utmerket der jeg satt. Snekka som hadde avsluttet sitt dydige liv, avsluttet det her sammen med meg. Vi hadde noe til felles. Skulle også avslutte ett liv i løpet av natten. Båten hadde kanskje levd et dydigere liv enn meg? Glad på dens vegne tok jeg farvel med stundens sjelevenn.

«Alt godt, min venn. Det kan være du opplever et mirakel ... Kanskje noen finner deg, pusser deg opp til enda noen utfarter med barneskrål og fulle foreldre?»

Stabbet meg i land. Litt mindre stø, enda mer sanselig … Det var skummelt der ute, hjertet pumpet hardt og vilt. Det var umulig å se føttene, skogen lå foran meg ventende, musestille, som en diger svart kjeft som kunne klappe sammen – når som helst! Pustet tungt og snakket beroligende til meg selv. Med skjelvende hender fant jeg fram iPhonen. Lommelykt. Småløp, og da jeg holdt opp telefonen lyste det opp i dyreøynene. Latterkvalt og vettskremt visste jeg at det ikke var disse som var farlige. Det var timene jeg befant meg i som var livsfarlige. Gåsehuden kledde meg lynraskt fra leggene til kinnene.

Midt i mørket plystret plutselig gatelyktene fra fotballbanen. Var direkte henrykt over å finne sykkelen igjen. Det tok lengre tid enn ellers å få fiklet opp en pinglete lås, treet ble irritert, og brumlende med alle sine stemmer sa det;

«Hvoooor vanskelig kan det vææære?»

Dette kunne forbli en evig gåte etter blåsen i snekka. Der! Den smatt opp!

«Hah!»

Treet ristet på kronen, og sukket oppgitt;

«Meeeenneskeeet …»

Kastet meg på setet som om det skulle vært salen til den Sorte Hingst! Det er fint å ha innlevelsesevne. Fant pedalene og forsvant utover terrenget mot det store alvoret: HVA NÅ? Tak over hodet skulle jeg ikke ha før jeg hadde tatt det siste oppgjøret; Bli kvitt alt som frarøvet meg visshet om at jeg er mer enn god nok. Jeg skulle ikke lenger være redd for å ta ut det beste i meg. Hvordan er det mulig å skamme seg over det å være flink til noe? Da andre gav meg kompliment, gremmet jeg meg. Til slutt nektet jeg å skape mer. Fikk holde hendene så hardt over hjertet og munnen, slik som Askeladdens hjelper med syv somre og femten vintrer i seg. Det buldret og herjet en skapertrang i meg så det rant lava ut av øynene, og hadde jeg gitt slipp på det, ville det smeltet hele verden med det samme.

Universet hadde aldri tegnet meg feig, men oppveksten hadde stjålet selvfølelsen. Det såre i meg kriget og vant noen slag, og det burde vel være til å leve med, men det jeg var i nå var helt annerledes enn å være oppgitt og lei av valg basert på at andre hadde sviktet meg. Jeg kunne ikke mer, ville ikke ha flere kriger, måtte ikke oppleve den skuffelsen over meg selv igjen. Skuffelsen over å ta valg som ikke er mitt eget beste. Målet var å skjære bort alt og alle som trakk meg ned - helt til det var borte. Det samler seg opp i løpet av et lite liv, et langt liv. Nei, nå fikk jeg være i all slags frykt så lenge det krevde. Det var den eneste muligheten for å bryte av med alt som hørte fortiden til. Alle handlingsmønstrene også. Bortsett fra alt det som var verdt å fortsette med. Alt det gode kunne endelig - kanskje - få styre over min tid på jord?

Det var litt av et oppgjør som ventet. Jeg hadde kommet LANGT, men nå skulle restene ryddes av veien. Skulle få den selvfølelsen jeg var avhengig av å ha: Jeg måtte kunne møte mitt eget blikk. Ha god øyekontakt med min viktigste makker: meg selv.

Menneskets fiende er ikke så synlige som for eksempel kunstig stimuli. Gå dypere; Hvorfor hadde du behov for kunstig stimuli i utgangspunktet? Hva er det som raner deg for harmoni? Fiender er oftest usynlige. Det er de som hindrer genuin livskvalitet og kjærlighet til deg selv. Det er komplisert å skille dem fra hverandre for de er slue, har dirigerte tunger som spytter etsende ord. Mange ganger forstår du ikke hva det er som svir så. Det kan ha blitt sagt med et smil, med ei hand på skuldra. Og; blir du truffet av disse etsende ordene, og det gjør du når de kommer fra dine nærmeste, dør ikke kroppen – men sjelen. Litt etter litt.

Det jeg måtte trenes opp i nå var taktikk og strategi. Ikke min egen, men deres … Kunstig stimuli var en vits for meg. For meg var ikke dét fest og moro. For meg var det alene i mørket, tryglende etter mot til å avslutte alt. Den virkelige fienden min var makten mine nærmeste hadde til å såre meg. Mitt indre liv var ikke lenger som før, for som dere vet hadde mye skjedd i livet mitt nå, men dette var den aller siste testen på om jeg virkelig var klar for å bryte fri for resten av mitt liv, og tok jeg et så elendig valg som å flykte nå, NÅ som jeg stod med den ene foten i helvete og den andre i himmelen, ville jeg være fordømt for alltid. Det bare visste jeg, og derfor var jeg livredd.

Sjansene for at jeg skulle tråkke feil nå var 95%. Rett og slett fordi det kun var den aller siste tiden, altså 5% av livet mitt som bestod av sunne erfaringer. I realiteten handlet disse ´sunne erfaringene´ om at jeg klarte å heve meg over at jeg ble ekstremt såret av mennesker som betydde mye for meg, men dette er jo likevel ikke å leve et godt liv? Nei, dette er i realiteten ikke sånne type erfaringer som gir livskraft og tilhørighet. Dette er overlevelsesinstinktet som har slått inn for fullt. Jo, det er en god utvikling å reise seg opp mot det og de som gjør vondt, men jeg hadde enda ikke fått noens forklaringer, unnskyldninger eller annet som gav meg en følelse av å bli ivaretatt og sett. Å leve i kamp og i strid – hele tiden, er ikke noe liv.

Erfaringene jeg sammenlagt gjennom årene hadde fått, var ikke blitt til et fundament av gode eksempler, og gode forbilder. Det var ingenting å gripe fast i. Derfor bare falt jeg nærmere og nærmere valget om å hoppe i døden, som et godt alternativ til at barnet skulle få fred fra den krigen jeg hadde kjempet fra jeg omtrent kom til jorden.

Sjelen var så ulykkelig - det var ikke dette jeg var skapt for! Det bare visste jeg, men utsiden var så dyster. Hvordan kunne jeg noen gang få en god familieopplevelse?

Engler hulket i dyp sorg, digre tårer falt ned fra det gnistrende himmeltaket. Beinene tråkket og tråkket.

«Hvor i denne verden skal jeg gjøre av meg?»

Var ingenting jeg heller ville enn å gråte ut i høstnatta, men det var for vondt. Hver retning av disse sykkelstiene kunne jeg i blinde. Igjen søkte jeg meg til høyden. Nærmere stjernene, nærmere skaperens tegneblokk. Nærmere det mystiske. Nærmere storebror. Nærmere barnet. De eneste med makt til å inspirere. På det høyeste punktet satte jeg meg ned … Stjernene kikket ømt på meg. Kjente meg trygg og beskyttet under dem.

Helvete hadde surret seg rundt leggene, himmelen rundt håndleddene.

«Ok», sa jeg ut i stjernevrimmelen … Hør; «jeg kan ikke forlate denne knausen før jeg har strødd dette faenskapet, disse symbolene på menneskets miserable trekk, utover fjellene, for jeg MÅ forlate alt det der, og alle dem som hindrer meg i å være meg! Dette skjer i denne natt! Om jeg ikke makter dette, står ikke livet mitt til å redde. Om jeg får kvitte meg med all falskhet jeg blir utsatt for i livet, kan jeg rekke å gjøre mye godt. DETTE er målet mitt, så enkelt – så fandens vanskelig!» Jeg ropte. Trakk pusten. Var rolig nå - stolte på mine ord!

Jeg kallet på det mektigste fra det dypeste i meg. På min vakre storebror.

«Hjelp meg, jeg trenger å se noe, få et bevis så mye større enn jeg kan fatte - så jeg faller i ydmykhet, respekt, kjærlighet. Det primitive jordiske i meg må overmannes av noe utenomjordisk. SÅ dypt sitter det. SÅ hardt skadet er jeg. Jeg kapitulerer! Jeg lider så i dette veikrysset, og jeg kan ikke leve videre om ikke den ene av de to broene eksploderer. Om jeg må bli her oppe for alltid - uten mat, uten drikke, uten barnet – så gjør jeg det. Jeg går ikke ut i livet igjen uten å være naken, uten alle kjettinger.»

Det gode og det vonde herjet i meg. Hver gang jeg tiltet blikket oppover ble jeg motivert. Hvilte i vissheten om at jeg ikke skulle rikke meg.

«Vær så snill. Trenger å se noe. At noen lytter til meg, og forstår. Noen jeg har fullstendig tillit til. Det har jeg ikke til det jordiske, til mennesket. Et buldrende stjerneskudd … Hvis jeg ser et buldrende stjerneskudd, da tømmer jeg skoene og sjeleskuffene for alle masker, alle filter, all frykt» Jeg sverget - suverent og sikkert.

Var stille. Helt stille, men det tok ikke mer enn sekunder før jeg merket at det mektigste begynte å røre på seg. Det fantes ikke tvil. Ble bekymret for at det faktisk skulle vise seg noe på himmelen, for jeg visste jo at jeg ville forandres for alltid, jeg visste at det kun var mellom meg og det utenomjordiske, hvordan skulle jeg forholde meg til det jordiske med dette i meg - alltid? Visste også at jeg ikke kunne bryte et løfte med det mektigste- og min døde bror, det hadde jeg aldri hatt samvittighet til … Min sunne frykt - i visshet om at jeg kun er et menneske.

Alle disse tankene var som plasserte i meg for at jeg skulle få gå gjennom alvoret av det jeg tryglet etter, for så å igjen gi et endelig og ærlig svar på om jeg virkelig mente det, virkelig gav meg helt inn i dette løftet. Pustet og peste, før jeg skrek;

«Jaaaaaaaaa!»

Løftet forseglet seg i meg, og jeg ble innvendig røsket tak i som av en tornado. «Stjerneskuddet», hvisket det i ørene mine. Tegnet skulle være et stjerneskudd! Knep øynene sammen, sank ned på kne før jeg kikket opp i det enorme og uendelige der oppe.

Rakk ikke å tenke gjennom strategier for å dekke blikket over himmelen, før det fra høyre side der oppe, lydløst buldret fram et flomlys, en tykk, diger, gullfarget skystrøm av stjerner strakte seg over himmelen! Sakte beveget det seg over meg. Lenge. Stjerneskuddet brant ikke opp i atmosfæren slik jeg hadde erfart de gangene jeg hadde sett enkle stjerneskudd. De hadde fart forbi som små glimt, sammenlignet med dette, og det hadde vært både fint og stort, og jeg hadde ønsket meg rikdom og god helse som bare det, men dette var som en fødsel av milliarder av stjerneskudd – samlet i ett! Det talte til meg, så rolig, så lenge, så voldsomt …

Så ble det stille!

Jeg satt bare der og gapte. I visshet, i sjokk og erkjennelse tok jeg imot det største jeg noensinne hadde opplevd. Til og med voldsommere enn den dagen jeg ble velsignet med verdens vakreste gave; Barnet. Dette var annerledes, dette var fra opprinnelsen. Dette var større enn alt jordisk. Det jordiske var under dette. Langt under. Dette var svar på alt det ubesvarte i denne verden.

Jeg spurte høyt;

«Er vi virkelig så nær det mektigste når vi står i råmaterialet av oss selv?»

Ja!

«Finnes det virkelig så mektige krefter?»

Ja!

«Er jeg så uvurderlig?»

Ja.

«Er det gode virkelig så mye større enn det onde?»

Ja.

 Reiste meg opp, NY! Kysset tommelen og pekefingeren, pekte opp i himmeltaket og takket med senket nakke. Ryggraden kjentes som diamanter. Den hvite giftskyen forsvant med et blaff i den svarte natta, det var det enkleste jeg hadde gjort i mitt liv. Jeg LO! Fantes ikke redd lenger. Fantes ikke. Valgene kunne komme ramlende over meg, giftige tunger kunne spytte etter meg. Det var en vits nå. En vits! Drog inn mine første åndedrag. Alt startet nå … Mine valg, fra min sjel … Med uslåelige styrker i ryggen, i hjertet, i øynene … Skulle få kjenne meg som et menneske med smerte og skam, men aldri alene, og aldri for det forrige livets årsaker! Hvert sekund brenner 12 til 13 september i meg.

Hvert sekund!